"Origo"

 Download boka
 Les hele historien om familien som oppfylte sin drøm om å reise rundt jorden.


 

Utdrag fra boka:

Det var to tanker som sto i hodet på meg. Den ene var fornuften som sa "du har ikke sovet på 36 timer, kast anker her i le bak øyene mens du enda kan holde øynene åpne". Den andre var den sterkeste, den sa "kom deg vekk mens det enda er tid!".
 Over meg raste tunge nattskyer inn fra havet som en hær av hylende ånder. Kulingen hadde rast i to døgn og var villere enn noensinne ...
Vår første jul sammen satt vi på sofaen og leste høgt for hverandre fra "Red Admiral", familien som seilte jorden rundt. Det var Torill's gave til meg.
 Etter siste siden la Torill boka fra seg og bemerket liksom tilfeldig ut i lufta:
 - Det skulle vi gjort også, seilt jorda rundt.
 Det er jo sånn man sier flere ganger hver dag. Standardsvaret var alt på vei opp til min bevissthet. Jeg kunne bare si: "Ja, ikke sant", og dermed kunne livet, som i det siste var blitt ytterst behagelig, rolig gli videre.
 Men i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg hadde mitt livs mulighet innen rekkevidde. Vår samlede formue var negativ, vi hadde ingen båt, ingen kunnskap om bygging eller seiling. Jeg hadde bygget en jolle til Ota og lært én ting grundig: båtbygging tar ti ganger så lang tid som forventet og koster ti ganger så mye, og med en så stor båt som vi ville trenge... Dessuten ville vi bli ni personer som trengte mat hele veien rundt.
 På den andre siden: Var det ikke dette som var den store drømmen, som siden vi leste "Rundø" som barn alltid hadde spøkt i underbevisstheten? Var det ikke det jeg skulle gjøre hvis jeg vant det store loddet?
 Mitt eneste triumfkort i det øyeblikket var Torill. Vi følte oss uendelig rike og uovervinnelige. På to sekunder kalkulerte jeg raskt at vi i løpet av fem år med maksimal innsats kanskje kunne klare å skaffe båt og penger. Fem år med intens sparing, overtidsarbeid og lange byggekvelder. Fem utmattende år der vi ikke ville tåle mye motgang. Kunne vi klare det. Ja, konkluderte jeg, hvis Torill virkelig mener dette alvorlig.
 Jeg snudde meg mot henne og sa:
 - Mener du virkelig det, det vil ikke bli lett.
 - Javisst mener jeg det , sa min vakre, kloke prinsesse, enhver manns drøm, og jeg så på henne at hun mente det og at hun visste hva det innebar.
 - Da gjør vi det, sa jeg.
 Det hele tok bare et par sekunder. I over ti år framover skulle denne beslutningen prege hver eneste dag ...
- Vi kan betale penger, hørte jeg meg selv si. Tilby penger for Karina! Dette måtte da være ulovlig, men hva kunne jeg gjøre. Bak netthinnen brente et bilde av Karina, alene igjen på brygga når vi reiste. Karina som hadde vært så glad for å få bo hos oss, Karina som gledet seg slik til reisen. Jeg så henne snu seg og ble ledet bort av en fremmed fra barnehjemmet. Vi kunne ikke dra fra Karina, det var umulig ...
Jeg lå i senga og leste da jeg hørte lina løpe ut fra fiskestanga. I et par byks var jeg oppe. Det var helt umulig å sveive inn. Jeg måtte bare se på at fisken dro ut hundremetervis med snøre. De andre var kommet styrtende til. Endelig skjedde det noe. Jeg så ikke at fisken hoppet, men de andre jublet "sverdfisk", "blue marlin". Verdens gjeveste sportsfisk. Den som amerikanere betaler tusenvis av dollar dagen for å få sjansen til å få på kroken ...
En dag Mattis hang etter som vanlig kom han nesten flygende opp av vannet med ropet "hai, kjempehai !". En svart skygge like lang som båten kom glidende opp bak han og opp til overflaten i vannet rett ved siden av oss. Der blåste den en diger fontene, trakk pusten og dykket. Det var ingen hai, men en vågehval. Snart kom enda en hval opp. Få sekunder etter hang vi etter alle sammen i lange tau bak båten som agn på en line og fikk se hvalene på 5 meters hold svømme forbi oss. Stadig kom de tilbake for å se på oss, de var et utrolig grasiøst syn under vann ...
I Colon må man alltid titte over skulderen. Årsaken er den klassiske: stor fattigdom og stor rikdom har delt samme by i for lang tid. Alle som oppholder seg i byen mer enn få dager må regne med å bli ranet minst en gang. Noen båtfolk har skrevet indignerte brev til båtbladene og fortalt at de er blitt ranet opp til to ganger på en dag. I Colon hørte vi om en gruppe svensker som troppet opp på politistasjonen i bare underbuksa etter en tur på byen. En annen mann ble ranet to ganger på samme dag, og andre gang tok de alt han hadde. I stivt sinne strenet mannen uten en tråd på kroppen inn på politistasjonen. Mindre morsomme er historier om fingre som blir kuttet av i forbifarten midt i storgata for å få tak i en ring ...
Mattis og Karina halte opp storseilet. Mattis løftet gaffelfoten og Karina spissen. Underveis småkranglet de som vanlig om hvor fort den andre skulle dra, gaffelen måtte løftes rett. Storseilet blafret litt før det fant den svake brisen fra sør og lot seg fylle mens tauverket ble kveilet sammen og hengt opp på knaggene rundt stormasta. Maria og Gro fjernet bendslinga på de tre forseilene og heiste fokk, klyver og jager i rask rekkefølge. Torill fikk hjelp av Joakim til å heise mesanseilet på den bakerste masta, og tilslutt heiste Jon Anders toppseilet over storseilet. Det var han som hadde ordnet blokker og tau, og alle andre tviholdt på at de ikke forsto hvordan det skulle heises ...
Tauet gikk over en blokk i toppen av mesanmasta. Ideen var at vi med dette tauet kunne stå på god avstand og heise haien opp på dekk. Før alt var klart datt sola ned, og vi måtte ha lykt for å se hva som foregikk. Langsomt halte vi i tauet fra fordekket, og så haien bli heist opp sprellende med hodet ned. Halvannen meter over dekk måtte den for å komme over tau og vaier. Alt fungerte smertefritt. Nå gjaldt det bare å heise den ned på dekket. Da satt tauet fast i blokka. Haien ble hengende i passe bitehøyde over dekk, og først nå ble vi var at Origo gynget ikke uvesentlig på seg i bølgene. Toppen av mesanmasta svingte mange meter til begge sider, og haien fikk etter hvert god fart. ........ Vi sto begge på den svingende bommen og kjempet om den ytterste plassen mens haien kom faretruende nær beina våre ...
Mattis tok det hele med ro. Var han ikke kongen på revet? Etter at vi hadde lastet all bagasjen opp i jolla trasket han utover med den mens vi satt på stranda og så. Halvveis ute kom en to meter høy skumrygg veltende mot han. Hodet til Mattis forsvant, men jolla red over selv om det så skummelt ut. Da skummet la seg så vi ryggen til Mattis der han ubekymret gikk videre.
 Neste bølge var enda større. Den var ikke engang brutt da den traff Mattis. Vannveggen tårnet flere meter over han. Jolla hadde ikke en sjanse. Vi så den gå rundt før skummet tok den ...
Når man holder pusten over det punktet da man må ha luft, hender det at smertene i brystet tilsynelatende forsvinner. Man merker ikke behovet for luft. Dette er en farlig tilstand.  Fra da av kan man holde det gående sekunder, kanskje minutter, men så kommer bevisstløsheten uten forvarsel. Denne tilstanden var jeg i. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å fortsett å svømme mot overflaten og med strømmen og for all del ikke få panikk ...
Det var en klar linje i Albertos liv, han søkte det enkle og han søkte eventyr. Han hadde krysset Stillehavet i en uthult trestamme. Ikke for å sette noen rekord, men fordi han hadde lyst. Få dager etter Galapagos hadde båten gått rundt og kart, mat, kompass og utstyr forsvunnet i bølgene. Alberto satt igjen med en dunk vann og en dunk frokostblanding og en slags ide om hvor Marquesas befant seg 3000 nautiske mil sørvestover.
- Det var igrunnen allright, sa Alberto ...
Den ukjente soldat i Eritrea er enda ikke begravet. Han ligger mellom tornebuskene utenfor Massawa. Sola har tørket han ut, og maurene rensket skjelettet hvitt. Bare huden på hendene og føttene er tilbake, og en fillete skjorte og bukse ...
Plutselig så jeg en delfin som bare var få meter unna og hadde full fart mot meg. Det var selvfølgelig ingen delfin, men en hai. En velvoksen oksehai denne gangen, av mange rangert som menneskeeter nummer 3 etter hvithaien og tigerhai. Straks jeg snudde hodet og så på den reagerte den som haier flest: bøyde unna på en påtatt tilfeldig måte som om den egentlig hadde tenkt å gjøre det hele tiden.
 Haien kom tilbake, stadig nærmere, og vi hadde vår fulle hyre med å beskytte Joakim med stive blikk på haien mens han svømte mot båten ...
Maten begynte å ta slutt. Alt det gode pålegget var forsvunnet i det Indiske Hav. Det var bare jordbærsyltetøy igjen. Alt melet, selv det nye hvetemelet fra Sri Lanka smakte av melbiller og i drikkevannet tok dieselen aldri slutt. Vi måtte skjære ned til en boks corn-beef til middag. Det ble bare et par gram kjøtt pr mann så mange som vi var. Fisk fikk vi ikke mer. Grønnsaker var bare et minne. Kanskje hadde vi spart vel mye når vi handlet i Sri Lanka, men vi levde på lån og måtte være forsiktige. Dessuten hadde vi regnet med å være oppe i Suez ved disse tider ...
Nordsjøen ble slik vi husket den, bare mye verre. Tåke, motvind, regn og isende kulde. Hele tiden dukket store tankere eller ferger ut av tåka, skar forbi like foran oss og forsvant. På gasskomfyren sviktet det siste blusset. En ny frostplugg i motoren begynner å lekke. Det eneste morsomme, i alle fall for de andre var da doen enda en gang gikk tett, og jeg fikk den lyse ideen å rense den opp med trykkluft fra en dykkerflaske. Det fungerte utmerket, jeg hadde bare glemt å ta hensyn til at trykkluft inn i tanken ble til trykkspyler ut av tanken straks jeg fjernet luftmunnstykket. Jeg luktet ikke godt den dagen ...
Først når vi nå kom hjem hørte vi daglig snakk om krig og elendighet, de fleste ville heller snakke om krigen i Bosnia enn om reisa vår. De snakket mer om opptøyene i Sir Lanka enn det vi hørte på gata i Galle. Vi følte oss forskjellig, som om vi bar på en hemmelig kunnskap.... . .  .   .    .

 Download boka
 Les hele historien om familien som oppfylte sin drøm om å reise rundt jorden

.

jan@bording.no